More Zapffe (Norwegian-English)

Antinatalisms in Zapffe’s book OM DET TRAGISKE (About the tragic):
‘You got me. But my son you will not get. You were committing a fateful mistake when assigning even procreation to my will. And you did not do this out of love…, but rather to burden me with the heaviest of all responsibilities…: Am I to perpetuate this species or not? And from now on I will ask no longer what you want; rather you shall ask what I want. And I will no longer offer further sacrifices to the God of life. I will punish you with the ability you bequeathed to me in order to torment me; I will turn my clairvoyance against you and thus bereaving you of your victims. And the abused millions will stand behind me like a plough… And evermore will two people create one human being… Thus you will feel your powerlessness begging me on thy bloody knees.’
[“Mig fik du, men min søn skal du ikke faa! En skjæbnesvanger feil begik du, dengang du agsaa la avlen ind under min vilje. Og ikke av kjærlighet gjorde du det, men for at jeg skulde møte dette værste av alle konkrete ansvar…: Skal jeg føre denne slegt videre eller skal jeg ikke? Og nu spør jeg ikke længer hvad du vil, men du skal spørge havd jeg vil, og jeg vil ikke mere ofre til livets gud. Jeg skal ramme dig med den evne som du frigav for at pine mig, jeg skal bruke min indsigt imot dig og berøve / dig dit bytte. Og de misbrukte millioner skal staa bak mig som en plog… Og altid skal to avle én… Da skal du kjende din avmagt og tigge mig, mennesket, paa dine blodige knær.“ (Om det tragiske, p. 239f)]

‘I will have to desist from the creation of new holders of interest. This decision would initialise a terminal epoch in the development of humankind; […] This renouncement, this refusal of a continuation represents the utmost cultural possibility of mankind.’
[„Jeg maa undlate aa skape nye interessebærere. Beslutningen vil danne en avsluttende epoke i menneskeslegtens utvikling […] I denne forsagelse, dette nei til fortsættelsen, ligger menneskeformens ytterste kulturelle mulighed.“(Zapffe, Om det tragiske, Pax Forlag 1996, S. 402)]

 

In an interview with the newspaper Aftenposten in 1959 Zapffe says:
“Above all, we must give ethical relevance to the issue of procreation. Before you give a beggar a coin, you will turn it twice carefull considering the case. A child, by contrast, is thrown into the cosmic grossness without hesitation.”
[„Fremfor alt må vi gjøre forplantningsspørsmålet etisk relevant. Man endevender en mynt under valgets kvide, før man gir den til tiggeren. Men et barn slænger man ut i den kosmiske råskap uten å blunke.“]

In the interview from 1959 – as opposed to his Om det tragiske, where each couple was supposed to have only one child – Zapffe does here suggest a two-child policy:
“The sooner man dares to put himself into a harmonious relationship with his biological conditions, the better. And this means to withdraw voluntarily, in protest against his conditions of life in this world; similar to other species of animals in need of warmth, that went extinct when the temperature dropped. The moral climate of the universe is effectively unbearable for us, and the withdrawal can be carried out painlessly through the two-child norm. Instead, we disseminate, appearing as conquerors everywhere since extreme hardship taught us to suppress the formula in our hearts. Perhaps most inappropriately, this hardening is reflected in the thesis that the individual has the “duty” to endure nameless suffering and a horrible death inasmuch as this saves or favours the rest of the group to which the person belongs.”
[„Jo snarere menneskeslekten våger å harmonere med sine biologiske forutsætninger, des bedre. Og det er å trække sig frivillig tilbake, av ringeakt for sine vilkår i verden, likesom varmehungrende dyrearter døde ut da temperaturen sank. Det er altets moralske klima vi egentlig ikke kan tåle, og avviklingen kan ske smertefritt gjennem to-barns-normen. Isteden utbreder vi oss og seirer overalt, fordi vi av nøden har lært å lemlæste formelen i vore hjerter. Det urimeligste utslag av denne styrkende forgrovning har vi kanske i tesen om, at den enkelte har “plikt” til å bære navnløse lidelser og den værste død, dersom det redder eller gavner resten av den gruppe han tilhører.“]

In an interview in 1984 Zapffe emphasizes the aspect of procreative irresponsibility:
“To have children, to let a fate come into existence – perhaps a whole series of fates without any limitation in time – is a project so heavily burdened with inevitable evils and enormous risks (physically and psychologically) that potential parents endowed with a fully developed sense of responsibility will tend towards passivity or show themselves incapable of acting. Especially at a time when immense threats close off the horizon silencing the yes to life.”
[„…å avle barn, å starte en skjæbne, evt. en vifte av skjæbner uten begrænsning i tid – er et foretagande så ladet med både sikre onder og svimlende risker – fysisk, psykisk og sjælelig sett – att potensielle forældre med moden ansvarsbevissthet vil være disponert for passivitet eller handlingslammelse på dette punkt, især i en tid som vor, der overvældende truende aspekter fylder horizonten og lammer vort Ja til livet.“ (Zapffe in an interview with Geir  T.H. Eriksen, in: Gateavisa N° 102 (7/84), page 29–31, here: p. 30)]

In a late interview in 1989/1989 Zapffe confesses a rigorous no to life:
“From the no to life immediately follows that one stops procreation. I do not want to participate in the creation of new life.”
[“Den givende handling som følger av et nei til livet, det er jo at man innstiller barneforplantningen. Jeg vil ikke være med på å skape nytt liv.“ (Zapffe in an interview with Av Bo Viuf, see: http://www.oslo.net/historie/MB/utg/9601/perspekt/1.html, visited on 14.9.2014)]

[Translated from Norwegian into English by Karim Akerma. The newspaper articles have kindly been made available to me by Andreas Moss]